Ti forretningsfolk presenterer seg selv og selskapet sitt i tur og orden rundt møtebordet, og de fleste av dem har ikke Razzaq Noshad møtt før. Så reiser han seg som sistemann, snur seg mot den første av dem og sier: «Per Kristian, jeg har kanskje en kunde til deg …» – og det en halv time etter at Per Kristian har sagt navnet sitt. Han tar hele runden og henvender seg med navnet til hver enkelt av de ti, uten jukselapp. Razzaq har rett og slett klisterhjerne.

De kundene jeg har, de har tillit til meg. De tror og vet at Razzaq kommer til å utføre det han lover og sier. Nå vil jeg ikke snakke negativt om mine konkurrenter …

Jo da, hold deg ikke tilbake!

… men det finnes mange flinke og mange som ikke har tid og kapasitet til å følge opp sine kunder. Men helt siden jeg startet var jeg bestemt på at jeg skal i hvert fall  følge opp kundene mine til enhver tid. Det er min plikt og min jobb. Er kunden fornøyd, så er mine renholdere fornøyde, og på sikt varer kundeforholdet mye lengre.

Hvordan tjente du din første krone?

Min far drev en kiosk og en dagligvarebutikk på 80-tallet. Jeg og min bror jobbet hos ham på lørdagene. Vi var der et par timer og fikk betalt.

Ren lønnsmottaker der, altså. Så hva var det første du gjorde hvor du selv skaffet pengene uten å få lønn av noen?

Jeg startet for meg selv da jeg var 18 år. Jeg kjøpte opp et gatekjøkken i Trondheimsveien mens jeg gikk på videregående, med litt drahjelp fra min far. Jeg drev det i nesten to år, og så solgte jeg det med femti tusen i fortjeneste. Så skulle min foreldre kjøpe et hus, og da tenkte jeg at jeg skulle bidra og hjelpe til, så der havnet overskuddet.

Det var jo veldig nestekjærlig, da.

Ja, haha! Men jeg fikk selvfølgelig lov til å bo der, og det gratis, så det gikk opp i opp.

Mer på grunn av navnet ditt enn hudfargen, er du født i Norge eller har du flyttet hit?

Tja. Jeg er født i Pakistan. Jeg ble unnfanget i Norge, men mine foreldre dro ned dit for at deres førstefødte skulle bli født der, og sju dager etter fødselen reiste de tilbake til Oslo.

17 av 21 amerikanske astronauter er visstnok førstefødte eller enebarn, Razzaq. Her er et lurespørsmål: Noen hevder at det er tre avgjørelser i livet som er de viktigste. Nummer en er å velge riktige venner, nummer to er å velge riktig partner, og nummer tre er å velge riktig yrke og karriere. De er avgjørende fordi hvis du velger f.eks. feil partner, så går det dårlig. Velger du feil yrke, går det også dårlig. Du kjenner det nesten fysisk – det gjør direkte vondt å jobbe med noe man ikke liker. Dette har noe med lykke å gjøre. Stemmer dette for din del?

Jeg er veldig kresen på hvem jeg har som venner! Jeg liker å henge med folk det går an å snakke med. Og jeg setter stor pris på de som tenker som meg, og som gjør det de sier at de skal gjøre og ikke sier ting som ikke stemmer. Når det gjelder partner … så ja,  jeg har gått i fella en gang.

Som absolutt alle andre, si.

Nettopp. Jeg ble skilt etter fire år. Vi var for forskjellige. Når det gjelder business har jeg prøvd forskjellige ting, men er du gründer og har en forretningsmann inni deg som pusher deg og sier at du kan dette her, da må du gjøre noe for deg selv. Så jeg droppet å være lønnsmottaker. Bank i bordet – jeg lykkes med det også, for jeg har folk rundt meg som er villig til å hjelpe til, de stoler på meg, og de vet at det jeg sier, det holder jeg. På den måten får jeg tillit tilbake. Og så er det selvfølgelig det å pleie de kundene jeg har. Jeg har en god tone med de. Hvis jeg sier at ok, dette trenger dere, så sier de ja med en gang, fordi – igjen – de har tillit. De vet at jeg ikke tar meg ekstra betalt for det.

Er det andre avgjørelser som er enda viktigere for deg enn de tre tingene – dame, yrke og venner?

Hvis du har unger, så er de veldig viktige. Familie er viktig. Jeg tenker ikke at jeg må ha en dame eller at jeg må ha materialistiske ting. For meg er det viktig med sikkerhet, fremdrift og det jeg gjør. Penger og karriere og sånne ting, de løper etter deg hvis du gjør jobben riktig. Den filosofien har jeg hatt i hjernen hele tiden, at jeg må fokusere på jobb, bruke tiden og energien på det og gjøre 99 prosent av tingene riktig.

«Penger og karriere løper etter deg hvis du gjør jobben riktig.» Den var bra!

Haha, ja! Og det gjelder karriere også. For hvis du løper etter penger, så løper pengene foran deg. Snur du på dette der og fokuserer på jobben, så kommer pengene og karrieren etter deg. For eksempel, hvis jeg gjør en god jobb her, så vil du ha meg og ikke noen andre. Jeg skal lage sikre og bærekraftige arbeidsplasser. Jeg har ikke tenkt å legge ned firmaet etter ett år hvis jeg får et tilbud på fem ganger mer enn den prisen jeg hadde tenkt. Det er ikke den retningen jeg skal tenke. Jeg tenker at min fremtidige generasjon kan kanskje også jobbe med firmaet. Men for å gjøre det, må jeg tilrettelegge på riktig måte slik at vi kommer dit.

Da du presenterte deg selv og selskapet ditt på Dooropeners som sistemann rundt bordet, ble det veldig synlig at du har klisterhjerne. Født sånn eller blitt sånn?

Begge deler. Født sånn, i og med at jeg ble lært opp til det som barn. Blitt sånn, tja, fokus er veldig viktig. Når jeg er inne i det rommet, så er hele mitt fokus på alle som sitter der, hva vi skal presentere og hva vi skal gjøre. Har du mange baller i lufta, går det ikke. Nå kommer du kanskje til å le, men når jeg står opp om morgenen så er jeg innstilt på at jeg skal jobbe. Da er det en slags svitsj som slås på: «Ok, nå er det jobb». Da er det bare jobbrelaterte ting som går inne i hjernen. Jeg sover ikke lite, men samtidig kan jeg sove to timer og være frisk, opplagt  og fresh, og kan også jobbe en hel natt. Og så har jeg inne i meg selv at en forretningsmann er en sånn type at du skal være på, og du er på hele tiden, 24/7. Jeg sier til meg selv at det er min plikt å huske, om ikke navn så i hvert fall huske hva den personen gjør.

Så det med god hukommelse er et spørsmål om plikt eller ansvarlighetsnivå. Men er da dårlig hukommelse en slags form for uansvarlighet?

Egentlig ikke. Det er forskjellig fra person til person. Men dette er hva jeg sier til meg selv: «Ok, hvor viktig er det å være med på det møtet der?» Jeg sier ikke ja takk til å være med når jeg egentlig ikke har tid, ikke er fokusert og ikke vet hvorfor det er viktig. Når vår felles venn og partner Rudi fra Safety Computing presenterte Dooropeners for meg, sa jeg ja med en gang. En ting er at jeg stoler på ham, en annen ting er at vi er venner, en tredje ting er at jeg ser potensialet i dette her. Hjelper du noen, så får du det i retur tilbake. Hjelper du ingen, så får du ingenting. Her må du være aktiv. Du må gi noe for å få noe.

Innenfor islam, finnes begrepet karma? Altså at du får i retur det du gir?

Jeg tror på at det finnes. Det er en del av religionen min at du skal være snill og nice med folk, du skal hjelpe til hvis du kan og må, og så skal du ikke være ond. Og så skal du alltid tenke positivt, ha en positiv holdning. Hvis du ikke mottar noe her og nå, betyr ikke det at verden er ferdig og du er død – men at det ikke var bra for deg å motta det her og nå. Men da må du jobbe enda hardere. Hvis jeg ikke mottar noe, blir jeg veldig glad av følgende grunn: Jeg må da jobbe enda hardere, og når jeg jobber enda hardere gjør det meg enda sterkere og tryggere. Det er som i militæret. Hvis du har vært på sesjon og gjort den treningen, så griller den deg. Du må løpe i skogen og gjøre alle de tingene. Dette bygger deg opp. Når du er ferdig med de tre månedene, er du vant til disse tingene. Da er du sterk nok til å konfrontere utfordringene som kommer.

Kardemommeloven av Thorbjørn Egner har i så fall mye til felles med islam. «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Loven er blitt latterliggjort som en alt for godtroende, optimistisk holdning til livet, men den er vel filosofisk veldig interessant? Grunnideen er at du har plikt til å oppføre deg pent, og hvis du oppfører deg pent og er hyggelig så er alt lov.

Akkurat!

Noe helt annet: Hvorfor begynte du å interessere deg for rengjøring, av alle ting?

Det er en tøff bransje, men jeg så potensialet i den. Samtidig måtte jeg som skilt alenefar tjene penger, og jeg var også motivert av å skaffe meg økonomisk sikkerhet. Det hele startet med at jeg så en Facebook-annonse hvor de søkte etter en renholder som underleverandør i Oslo-området. Jeg fikk oppdraget, ble driftsleder og endte etter hvert opp med å starte mitt eget rengjøringsfirma – Viken Rengjøring AS.

Det er synd å si det, men man legger først merke til renholdet når det IKKE er perfekt.

Jeg la merke til det med én gang jeg kom inn i lokalet ditt her! Det er også mange detaljer de som holder til i et lokale ikke legger merke til, men som jeg ser fordi det er faget mitt. Skitne dørhåndtak på kjøkkenet, bordoverflater med skjolder, manglende rengjøringsmidler i bøttekottet. Hos deg er det nesten ingenting i det kottet! Automatisk lurer jeg da nesten på hva din nåværende renholder bruker tiden sin på.

Ouch! Og hva er det som skiller deg og Viken Rengjøring fra dine konkurrenter?

Renhold er sånn sett ikke noe annet enn renhold. Mitt USP ligger i hvor god min kommunikasjon med hver enkelt kunde er, at alle rengjøringsmidler oppbevares på stedet, at renholdet virkelig er som det skal være, og at jeg systematisk selv sjekker hvor rent det er etter at etter at min renholder har vært der.

Når det gjelder nettverksbygging, hva er det mest vellykkede du har vært med på, enten som mottaker av hjelp eller det som kalles fasilitator?

Jeg har holdt foredrag for Oslo Handelskammer for nyetablerte selskaper om hvor viktig det er å bygge nettverk og være synlig. Og så har jeg holdt foredrag for Næringsetaten Oslo et par ganger på det samme temaet for nye gründere og nye selskaper, og har holdt foredrag for NAV for folk som har gått ut av arbeidslivet om hva som må til for å komme seg inn i arbeidslivet igjen. Jeg liker å gjøre disse tingene fordi det er noe som gjør meg mer aktiv og mer kjent forretningsmessig, slik at hvis jeg trenger hjelp til et eller annet så får jeg det.

Jeg hadde en samarbeidspartner – en renholder – som fikk et oppdrag hos en bransjekonkurrent. De gikk i minus. De slet med å få kunder, men når de fikk kunder så fortalte de til sine renholdere hvor mye de fikk fra kunden. Så jeg sa til innehaveren: «Dette må du stoppe med. Hvis en renholder skal ha 216 kroner, skal han kun få vite det tallet. Hvor mye du får betalt er ditt og kundens problem, ikke renholderens problem.» Fordi renholderen visste hvor mye innehaveren fikk betalt, forsøkte han å fiske ut så mye penger som mulig, og gjorde heller ikke så god jobb. Innehaveren fulgte rådet, og nå har de begynt å tjene penger.

Hvor lenge har du vært i renholdsbransjen?

I sju år. Da kan man faget.

– o –